Reisen – fra Edvard Munchs dødsmaske til Sjokolade

For mange år siden fikk kunstakademistudenten Malo seg et sjokk… et sjokk som mange år etterpå skulle resultere i en mengde ulike uttrykk med ett og samme grunnmotiv. En avstøpning av Edvard Munchs ansikt.

Det var hans 30-årsdag, og etter en tur ute på byen, var Malo nå på vei inn på Vår Frelsers Gravlund i Oslo for å inspisere sitt prosjekt.

Det hadde uanede muligheter, – masker, former, fat … og hvorfor ikke brød – på engelsk betydde jo munch å tygge.

Slik er det med alle kunstnere, de ser muligheter hvor andre ser helt alminnelige ting. Er dette noe medfødt eller noe en kan lære seg?

Kanskje begge. Men på den grafiske skolen hadde en foreleser dukket opp med en plastpose på en leksjon og spurt elevene om å finne opp så mange ulike bruksområder for denne lille plastpose som de bare kunne. Og det var rett etter oppgaven med ‘plastposen’ som Malo fikk opp øynene for Munchs byste på Vår Frelsers Gravlund og tenkte “HVA KAN MAN IKKE GJØRE MED DETTE NASJONALSYMBOLET?”

Masker, former, fat …. Brød!!!!
Kanskje var det for at han kom fra restauranten La Boheme at tankene snurret rundt kunstnerne i det gamle Oslo – Munch og Hamsun og boken Sult – og åndsarbeidernes vanskelige levevilkår.

Hvordan overlever en kunstner?
Sammen med en venn gikk han fram til Edvard Munchs grav og begynte å snakke om bysten – den var så alminnelig i forhold til de andre gravstenene. Og når han sto der i kveldsmørket og studerte graven ‘følte’ Malo som om Munch ville ut av statuen sin…

Slik er det med alle kunstnere, de ser muligheter…
Og det var da Malo bestemte seg for å gjøre en kopi av bysten.
Nå, langt senere var den borte, borte vekk!
DEN VAR FØRSVUNNET!
Munchbysten var BORTE!

ALT SKJER PÅ KJØKKENET

Var det ikke skjebnens ironi? For noen uker siden hadde noen stjålet Madonna og Skrik fra Munchmuseet. Og nå Munchbysten!
Hva skulle han gjøre?
Drømmen var knust allerede før den var begynt å fly.

Hva skulle han si til de 5 medstudentene på Kunstakademiet som han hadde tatt med ned til graven og presentert ideen om å gjøre en kopi. Hvordan støper du en kopi av en byste som er stjålet.

Slik er det med alle kunstnere – de ser ting som andre ikke ser, og de drømmer drømmer som mange ganger styrter før de har begynt å fly.

Knust vandret den desillusjonerte akademistudenten Malo hjem til den lille leiligheten han delte sammen ned et par polske gjestearbeidere. Det var én ting å bli 30, men en annen å miste sitt livs store kunstoppgave Det var helt stille i leiligheten. Malo hadde mest lyst til å gå legge seg, men før han drog en strek over 30-årsdagen ville han ha noe å drikke.

Når han kom ut på kjøkkenet fikk han sitt livs STORE sjokk.
MUNCHBYSTEN!!!
Der sto den. På kjøkkenbordet. (Det var bursdagspresangen fra de polske vennene hans i leiligheten.)

SILKEVEIEN TIL TØYEN

Malo (Hammayu Rashid) ble født i Jammu Kashmir i 1974. Han var ni måneder gammel da han sammen med familien sin reiste den gamle Silkeveien til Europa i en Volkswagen Van. Til slutt havnet dem i Norge, og på Tøyen i Oslo.

Det var her han vokste opp, i en bydel som fostret norske helter om skøyteesset Kuppern Johnsen, en bydel hvor mange fra den første bølgen av pakistanske innvandrere slå seg ned, og både måtte og ønsket å jobbe hardt. For de visste at det var ikke dem det dreide seg om, men barna deres, den neste og den generasjonen etter som kunne og ville sette sitt preg på det moderne landet som het Norge.

Oppveksten på Oslo øst var preget av mange forandringer, i både familie- og bosituasjon.
– Jeg gikk i førsteklasse og fikk i oppgave å tegne et apemenneske, en neandertaler. Jeg var ikke så flink til å gjøre lekser, men så var det en kveld, mamma hadde vært på jobb og vi var slitne hele gjengen, og hun sa: Du går ikke og legger deg før du er ferdig med denne tegningen.
Alle hadde lagt seg. Malo var den eneste som var våken. Han satt på kjøkkenet og grein. Han skjønte rett og slett ikke hva han skulle gjøre. Så dykker faderen opp og spør:
– Hva er det du sitter oppe for?
– Jeg skal tegne dette og jeg får det ikke til og jeg skal levere det på skolen i morgen.
– Okay, kom hit med tegningen så skal jeg vise deg, sa fatteren.
– Så laget han en tegning som var det råeste jeg hadde sett den gang da. Etterpå sa han bare gå og legg deg!
– På skolen var læreren bare helt forfjamsa over hvor bra det var. Jeg hadde fortalt at pappa hadde hjulpet meg litt, men hun viste tegningen til hele klassen – dette var et enormt stort kikk og etter det så tegnet jeg bare mer og mer.
– Men mitt første møte med kunst var på barnehagen. Jeg hadde ikke så mange venner å leke med og ble sittende oppe på et berg, hvor jeg ble hekta på å lage en sirkel i berget. Da tenkte jeg ikke på det som kunst, men jeg slet ut mange steiner for å lage den sirkelen.

Jeg løp opp til dette stedet for å skrape ut denne sirkelen. Jeg har også vært overfasinert av gamle røtter og trær. Naturen er bare en så fantastisk kunstner selv … Det å sette ting in i en ny sammenheng fasinerer meg veldig.

DEN NYE KUNSTEN

I retrospekt visste Malo allerede når han var 12-13 år at han skulle inn på Akademiet. Først søkte han for at de bare skulle få han inn i systemet. Året etter brukte han på å skrive en skikkelig søknad med hjelp av venner som jobbet innenfor media.

Det var nå han begynte å bli introdusert til den nye kunsten.
Den konseptuelle tenkningen.
På opptaksprøven var det noen som presenterte så kalte konseptuelle arbeider. En dame søkte seg inn på at hun sto og dusjet og melket glasset med puppene sine. Det var filmet fra utsiden av dusjkabinettet. En annen søkte med en masse bilder han hadde klippet ut av seg selv i forskjellige settinger. Han laget en hel by med alle disse små avbildninger av seg selv. Samme klærne, samme person satt i en tredimensjonal collage av en by.

Men Malo søkte bare med bilder. Syv malerier. Et av maleriene var av en gammel barndomsvenn fra Tøyen, William Ellingsen. Samme Ellingsen som gjort seg kjent i både Norge og ute i den store verden 1994, da det sirkulerte et bilde av en mann på en stige inn til Nasjonalmuseet – han og Pål Enger, det gamle fotballtalentet på Vålerenga hadde rappet Edvard Munchs Skrik.

– Bildet hette ikke William, men ‘samadhi’, en slags opplysning når du mediterer, sier Malo, og forteller historien om barndomsvennen, hvis interesse for Munch utviklet seg på en annen måte enn for Malo.
– William var en tynn og liten gutt, da vi 1984 møttes første gang på det som den gang het Tøyen-klubben. Han var spinkel og usikker, men det var noe ved han som man bare digget. Vi ble ganske fort venner. Men han glemte navnet mitt ofte, så jeg sa til han at han kunne finne opp et navn for meg som han kunne huske og det var slik Malo ble til.
– William var en notorisk tyv og elsket kunst, dyre ting. På den tiden hadde han ikke mange venner, men etter noen år hadde han venner overalt. Alt du kunne tenkt deg fikset han. Han minnet om Leonardo DiCaprio. Han bodde på St. Hanshaugen og en dag var vi hjemme hos ham. Det var bilder av Jesus over alt. Men han var ganske frekk mot sin mor, noe jeg reagerte sterkt på, det var som om han var sur på Gud og Jesus.
– Jeg møtte William ofte på byen og ville hjelpe han. På den tiden bodde jeg selv på ungdomshjem og tok han med meg dit for å hjelpe han, men han fikk ikke.
– Tiden gikk og jeg møtte William sjeldent. Men hver gang vi møttes var det som om vi alltid hadde vært venner. Han var som en bror og hadde et hjerte av gull. For meg var han en kjempehyggelig og omtenksom venn.

– Mange år etterpå, da jeg tilfeldigvis møtte han på et utested i Oslo, var han møkka lei av Norge og Oslo. Men han hadde en plan og så for seg å dra til Spania. Først måtte han bare gjøre et siste kupp. Jeg visste ikke noe om Nokas da. Men jeg sa at han skulle være forsiktig.

Han bare smilte og lo litt, og sa han satt på 2 joker kort. Det ble ganske tydelig da Madonna og Skrik ble tatt. Det som påskyndet Nokas ranet var nettopp William og det at han ble drept på en fest. Dagen etter det skjedde så jeg hans bilde på forsiden av VG. Torpedo drept på fest, med bilde av ham.

Hjertet mitt brast, og jeg måtte bare male et portrett av han for å kunne tåle smerten og sorgen. Dette bilde var et av dem jeg senere sendte til Kunstakademiet for å komme inn … og gjorde det.

FØRST INN PÅ AKADEMIET

Malo hadde studert Grafisk Design i tre år når han ble tatt inn som første student med pakistansk bakgrunn på Statens Kunstakademi i Oslo. Malo følte at han kom hjem. Stemningen var helt magisk. Han fikk tilgang til enormt mange mennesker med kolossal kunnskap.

Den store mentoren skulle Germain Ngoma bli, den sørafrikanske verksmesteren med metall og støpning som spesialitet. Derimot var det faktisk ikke mye interessant Malo lærte fra professorene. Ansiktene deres skulle bare bli lengre og lengre.

High Iraqi

– Jeg husker godt når Michael O’Donald fortalte om temaet for den første oppgaven. Hierarchy (hierarki) … Men, det jeg hørte var High Iraqi, og tenkte at det måtte dreie seg om Irak-krigen. High Iraqi var tema, og jeg tenkte at det hadde sikkert noe med Saddam Hussein å gjøre. Så jeg lagde en collage på Photoshop av en stor marihuana-plante med Saddam foran med sigar og gevær. Høy iraker.

Det skulle ikke ta lang tid før Malo satte humøret til O’Donald på prøve igjen. En dag oppsøkte han sin professor og ville presentere sitt nye konseptuelle kunstprosjekt. Malo viste frem noen Edvard Munchmasker i gips, og fortalte at asken fra de brente maleriene Madonna og Skrik var iblandet gipsen som maskene var støpt av. Noen uker før hadde disse maleriene til Munch blitt stjålet fra Munchmuseet på Tøyen, og det var nå allment kjent at dette tyveriet var koplet til norgeshistoriens største ran, NOKAS-kuppet i Stavanger.

O’Donald fikk seg sikkert et sjokk. Og bad Malo å glemme alt og forsvinne ut fra rommet.

Malo gav seg ikke. Han kontaktet den nye ‘sjefen’ for hele Akademiet, dekanen Ståle Stenslie, som valgte en annen strategi og satte Malo i kontakt med en journalist fra Dagens Næringsliv.

Kort tid deretter kunne avisen fortelle om kunststudenten Hammayu Rashid som hevdet at maleriene Skrik og Madonna var brent.

I Dagen Næringsliv skrev Eskil Engdahl og Åge Winge (29./30. oktober 2005) følgende: «EN AV DE SISTE DAGENE i september
gikk kunstakademistudenten Hammayu Rashid (30) til en av de ansatte på Kunstakademiet i Oslo og fortalte en foruroligende historie. Han fortalte han var redd, at han snart ville få hele kunstverdenen mot seg og at han i verste fall kunne bli drept. De stjålne Munch-maleriene Skrik og Madonna var brent til aske, fortalte han. Og at det var han som hadde fått asken. Han fortalte videre at han skulle bruke de sørgelige restene av to av verdenskunstens største ikoner til å lage et nytt kunstverk.»

Nå braket helvetet løs. Og reaksjonen var mangfoldig.
På Frokost-TV knuste kunstkritikeren Tommy Sørbø Malos gipsavstøpning av Edvard Munch. Med et balltre. På direkten! Han sa handlingen var kunst. Det var en videreføring av Malos installasjon, kanskje i en mer satirisk betydning. ”Dette er et eksempel på at når kunsten går inn i virkeligheten; når det ikke er mulig å skille mellom etikk og estetikk … ”Alt” blir kunst, det finnes ingen grenser for hva som er kunst”, sa Sørbø, og fortalte om en dansk kunstner som kjøpte pølser, sigaretter og sprit i Tyskland, og solgte det i galleriet sitt og mente at han ikke behøvde å betale skatt fordi dette var kunst.

Alle var ikke enige med Sørbøe. Kunsthøgskolens rektor, Peter Butenschøn betraktet det hele kun som et vellykket PR-stunt. Og kunst-filosof og 1. amanuensis Lars Svendsen kom til Malos forsvar, og sa blant annet til NRK Kulturnytt: ”Hvis dette er sant så er det genialt. Dersom maskene inneholder asken etter verkene så vil de antakelig bli stående som et av de viktigste kunstverk i det 21. århundret – på grunn av den ekstreme radikaliteten i verket. Hvis de ikke inneholder asken er det likevel et veldig interessant verk og som provoserer kraftig.”

Opprinnelig skulle Malos kunstprosjekt Asken etter Skrik og Madonna bare være åpen i tolv timer. Men når journalisten fra
Aftenposten møtte han i akademiets lokaler var dørene fortsatt åpne for besøkende. Og selv om 200-300 gipsmasker av Munchs ansikt allerede var vekke, fantes det fortsatt mange igjen. Malo gav dem ut gratis. Og de som var igjen lå sirlig plassert ved siden av hverandre rundt på gulvet. Mønsteret skulle symbolisere en gravplass for å gi publikum følelsen av hvordan det er å miste det aller viktigste i livet.

”MANIFESTET”

Husk dette: kunstnere ser muligheter hvor andre ser helt alminnelige ting.

Malo hadde nå skapt en konseptuell kunstutstilling og fyret løs med enda flere brannfakler.

”Revolusjonen starter fredag 23.55 på SKA, skulptursalen. Gjør dere klare for tidenes siste kunstepoke. Maloismen vi komme til live og forandre all kunst… Dette er ikke kunst, Det er en ny kunstepoke som heter Maloismen og består av fire punkter:
1) Nullstill kunstens pengeverdi.
2) Folk må forberede seg på kapitalismens fall.
3) All form for copyright vil bli opphevet.
4) Total fokus på menneskets siste verdi, nestekjærligheten.”

Aftenpostens sendte dit en skribent som prøvde å fritte ut det som var mest interessant i offentlighetens øye:
Var alle maskene laget med aske fra de brente maleriene? Malo som allerede kjente varmen under føttene svevet litt i sitt svar og sa de var jevnt fordelt. Han husket ikke riktig i hvem som all asken lå.

Saken var den at han allerede dager før Aftenposten spurte ham hadde vært i kontakt med politiet nede på Grønland i Oslo. Han hadde dratt ned til politistasjonen, og lagt kortene på bordet: Dette var et konseptuelt kunststunt. Den tjenestegjørende politiinspektøren satte pris på den unge kunststudentens redelighet. Og på dette tidspunktet var etterforskene så godt som sikre på at dette ikke var et viktig spor i etterforskningen av tyveriet av de to maleriene Madonna og Skrik. Det eneste som gjensto var å sammenligne Malos gipsavstøpninger med de pigmentene som ble analysert fra Skrik med såkalt røntgen-pulver-diffraksjonsanalyse allerede 1974.

Senere skulle de karakterisere den konseptuelle kunsthandlingen, og Malos uttalelser til media, som løse påstander fra en kunstner som ville ha oppmerksomhet. Kanskje hadde begge parter rett. Kanskje var oppmerksomhetsfaktoren en del av kunstprosjektet, selv om den fremtidige utviklingen av Malos forhold til den avdøde Edvard Munchs byste kunne vitne om noe helt annet.

UR ASKEN I ILDEN

Det har snart gått 15 år etter at Malo skapte konseptuelt kaos i kunstverden i Oslo. Skrik og Madonna fant veien tilbake til veggene på Munchmuseet. Og etter kunstakademiet dro Malo tilbake til det land han hadde forlatt som ni måneder
gammel baby.

Han så tilbake på og malte den blå kulden i Nord-Europa og det røde brennende kaos i det landet hvor han en gang tok sitt
første åndedrett.

Han lagde utstillinger. Ble kjøpt inn av Nasjonalmuseet i Lahore. Han satte opp en diger installasjon – en kjempeelefant
i en av Lahores mest trafikkerte rundkjøringer. Og som en Fugl Fønix sto han opp av den imaginære asken til kunstprosjektet
Asken til Madonna og Skrik.

Samme Edvard Munch som en gang ”hvisket i øret” til Malo på Vår Frelsers Gravlund i Oslo fortsatte nå å forplante sin glød og føde nye ideer i Malos kunstnerhjerne.

BRUKSKUNST

Etter tre år i Lahore dro Malo hjem til Oslo igjen. Med nye uttrykk for Munchmasken.

Brukskunst var det nye konseptet. Kunst som kan brukes. Kunst som kan bli brukt. Han begynte med å skape et Munchbrød,
som ble lansert som et kunstprosjekt på Åpent Bakeri i Oslo.

Men det var bare begynnelsen, for i løpet av de siste ni årene har de forskjellige kunstneriske uttrykkene av Edvard Munchs byste på Vestre Gravlund kommet på løpende bånd:
Kjøleskap-magnet, lyspære, hviskelær, såpe, datamus, dørhåndtak, stearinlys, stresspute, fruktfat, askebeger, serveringsfat, rundstykker, brød, kake, skje. Ring, øredobber, mansjettknapp, beltespenne, pins. Brevvekt, fargestifter, akvarellfarger, mobiltelefon, Munch-valuta. Munch-mynt. Voks, parfymeflaske. Kompass, lasermåler. Blyantspisser, dåpsgave. Pissoar, badekar, peiskuber, isbiter, godteri, potetgull. Førstehjelpspakke, dekor. sjakkbrikker, knapper, tyggegummi, lommelykt, dusjhåndtak. Piller. Is. Vinflaske, nøkkelknippe, luftrenser, pute, og Dagens brød.

– Jeg gav meg aldri, sier Malo langt senere… Det er så mange som i etterkant som spurte om jeg ikke var lei av å jobbe med dette prosjektet. Det var egentlig en blanding mellom Janteloven og at folk syntes jeg hadde gått for langt. Inni meg ville jeg bare bevise at dette ikke var en døgnflue. Dette var noe som kom til å bli sittende mye dypere… Jeg vet ikke alle svarene enda, men jeg vet at jeg går i en retning, det er udyrka jord, og når man går på udyrka jord er det ikke alltid du direkte skjønner hva som er over og hva som er under jord. Man graver der man står! Og det er det jeg har gjort hele veien.

DEN GAMLE & MASKEN

Malo tar en dag med Folk Er Folk ut på en liten biltur i Osloperiferien. Fra de trafikkerte hovedveiene til de mindre og
slingrete skogsveiene. Rett ved en liten innsjø stopper han bilen og går 100 meter opp en skråning og peker på en liten
hytte.

– Det var her vi først bodde når jeg kom hit ni måneder gammel. Etter en reise med WV-buss gjennom Afghanistan, Iran, Irak, Tyrkia og opp gjennom Europa … til Norge. Det er mer enn 40 år siden den gangen. Vent…

Han krabber inn under hytten og prøver å finne noe. Etter fem minutter kommer han ut.

– Her, sier han. Her har du det! I hånden holder han en 40 år gammel gipsmaske. Ikke av Edvard Munch. Men av et mytologisk vesen fra en annen kultur.
– Det var min far som støpte disse og solgte videre.
Eplet faller ikke langt fra stammen. Det fantes en nære, naturlig forklaring til hvor Malo fikk idén til å lage Munchmaskene. Faderen. Savnet av den biologiske faderen var erstattet og transformert til en kunstnerisk far.

VÅR FRELSERS GRAVLUND

En annen gang tar Malo med Folk Er Folk til Vår Frelsers Gravlund – nå er det vinter og han tar fram en pose fylt med små Munch-masker, omtrent på størrelsen av en halv fyrstikkeske. Han setter også ned noen telys i snøen. Hvor mange ganger har ikke dette skjedd? For i årenes løp har han vært her hundrevis av ganger. På dagen. På natten, som en slags beskytter av graven og minnet til Edvard Munchs grav.

Han har vært der og snakket med Munch, sittet med venner i soloppgangen og snakket om Munch over en kopp kaffe, eller stått foran et lerret i vårsolen og malt i hans nærhet – Munch ble en andre far, nære men like langt vekke som den biologiske faren hans. På samme måte som Munch malte sjelens forskjellige landskap i bildene sine, hadde Malo lært å male smerten og savnet på et lerret. Med Munch som forbilde og sjelelig far.

Bysten som en gang hadde stått på hans kjøkkenbord, den dagen han hadde blitt tretti, bildet av denne bysten vokste nå i hans hode. Og under de neste 15 årene skulle dette bilde forplante seg i et mangfold av nye uttrykk.

Kanskje var det sånn at den 30-årige kunststudentens stunt var en naturlig konsekvens av de konseptuelle vindene som Mer interessant var at Malo ikke la det bak seg, men isteden videreutviklet og foredlet ideen sin.

PERIPETRI

I filmer, og i dramaturgi snakker man ofte om noe som blir kalt peripeti, vendepunktet. Det nedstammer fra det greske ordet peripeteia ”plutselig forandring”, en hending som betegner et avgjørende vendepunkt i et antikt drama. Det aller mest berømte eksemplet er når hovedpersonen i Sofokles tragedie Kung Oidipus innser sin herkomst.

Den opprinnelige installasjonen av det konseptuelle ‘kunststuntet’ med asken fra Madonna og Skrik ble et vendepunkt for Malo. Det kunne ha gått rett vest – noen kunstkritikere mente at første års studenten ved Akademiet hadde begått både kunstnerisk og sosial harakiri.

Men både lykken og ulykken vender plutselig og fører til en slags renselse – katarsis. Og, i ettertid vitner episoden med de brente Munch bildene at selv en negativ erfaring kan være en initiering i livets mysterier – og en katalysator av noe nytt.

II. NÅR TING BLIR TIL

Malo ble besatt av Munchmasken.
Han så mulighetene i ansiktet til Munch —
Munch var et samlende symbol for Norge. Kunsten til Munch hadde på et tidspunkt revolusjonert verdenskunsten.
Og dette faktum, at et menneske fra et så lite land som Norge kunne nå ut over hele planeten, med sin kunst, sa noe om enkeltmenneskes potensiale, ikke bare Munchs.
I Malos øyne dreide det seg på en måte om nåtidens nasjonale identitet i forhold til den tradisjonelle
nasjonalidentiteten, om betydningen av et nasjonalsymbol, og om hva et kunstverk egentlig er. Dette er ting du kan gjøre en masteroppgave på.

Malo så Munch overalt. I hviskelær, dørhåndtak, fruktfat, og i lyspærer — han kallet det brukskunst. Konseptuell brukskunst.

Brukskunst er på ingen måte et nytt begrep. Og på Wikipedia kan du lese at ”Ordet brukskunst brukes i dag om alt fra såper til biler og fly.” Forklaringen er at design fått større og større betydning de siste hundre årene. Og i kunstverden har den sin egen historie: brukskunst ble kunsthåndverk og på et tidspunkt (i midten av 1970-tallet) dannet de sin egen fagforening — Norske kunsthåndverkere. Nå heter det Norsk Form.

Hold i er folkens. Ingen prøver å holde dere for narr. Dette er dødsens alvor. Eller annerledes uttrykket — nøden lærer en mor å spinne. Sånn er det for alle ´nye” kunstnere — de må helt enkelt overleve.

Malo ville blant annet lage brukskunst for å skape arbeidsplasser — en skikkelig gründeride. Både for seg selv og for andre. Han ville se hvor langt man kunne gjøre om kunst til kommersielle formål. Og han filosoferte over ting som når bli kunst et produkt…

Livet er en dans. Livets dans. Munch kunne dukke opp på overflaten av et askebeger eller et serveringsfat. Eller i formen av et rundstykke, en datamus, et stearinlys eller en stresspute — Malo ville bare fortsette å forske på ulike måter av hvordan den opprinnelige Munch-masken fra Vår Frelsers Gravlund kunne brukes. Hva skjedde om han forminsket eller forstørret den?

Men egentlig var hans opprinnelige intensjon å lage brukskunst.
— Det var det metaforiske uttrykket jeg var ute etter. Jeg begynte med et brød og tenkte mest bare på detaljene rundt det. Jeg ønsket å skape et kunstverk som hadde mening i hvert ledd. Det er masken til Munch, det er noe å «munch on», noe å tygge på. Jeg var veldig bevisst på hvordan det skulle lages — det skulle være økologisk og smake godt for både kropp og sjel.

OPPSKRIFT HENTET FRA BIBELEN

Oppskriften til brødet var hentet fra Bibelen, Esekiel-brødet. Vekten til brødet prøvde jeg for eksempel å få opp til sidenummeret i Bibelen, hvor brødet er nevnt.
— Tanken var at brødet skulle skape mening på flere nivåer. Og det ga meg en retning å tenke — hva mer kan jeg skape metaforisk. Det er både veldig abstrakt, og veldig enkelt.
— Hvordan forklarer du dette med at ting er konseptuelle?

KONSEPTER OG METAFORER

— Ja, hva er konseptuelt. Det er for eksempel at du maler en serie på ti bilder, og i alle bildene kan du lage hvasomhelst, men inni i hvert bilde legger du et spesifikt element — la oss si et slips — da har du et konsept om det røde slipset som går igjen. Egentlig er det veldig vanskelig å snakke om hva det konseptuelle er, for all kunst er konseptuell.
— Hva er konseptet da?
— Konseptet er maskens mangfoldige betydning og samtidig dets forenklede betydning, som når jeg sier at jeg prøver å skape en felles identitet for menneskeheten, med for eksempel Munchbrødet. Konseptet er masken, men alle assosiasjonene åpner opp for nye tanker.
— Metaforisk?
— For eksempel viskelær i form av en Munchmaske.
For meg er det veldig metaforisk at du bruker ansiktet til Edvard Munch for å viske bort ditt kunstverk med hjelp av et kunsthistorisk ansikt. Det skaper en metafor, et bilde, i mitt hode, at du samtidig fjerner ditt eget verk og historiens verk.
— Såpe er metaforisk. Du blir ren. Stearinlys, du brenner opp historien — det er en voksfigur. Og en lyspære, vekker ikke den mange interessante assosiasjoner.

SJOKOLADEN

— Og ikke minst, mitt store prosjekt etter munchbrødet, sjokoladen. Jeg tenkte konkret på hvordan man skal treffe og bevege folks hjerter. Bokstavelig talt.

Når Malo snakker om Munch og maskens betydning, muligheter og forskjellige uttrykk merker du at det med en gang tennes et ekstra lys i de ellers så intense øynene. Det er samme håp du kan høre han snakke om når han fortelle om sine bilder. Du tenker at Kunst er noe som skal få oss andre dødelige å se livet med andre briller. Og kunstnerne er like viktige for samfunnet vårt som vitenskapsmennene og kvinnene.

Kanskje er det sånn at vi ikke alltid bevisst tenker som kunstneren ønsker. Men kanskje er det også sånn at kunstnernes arbeid og tanker føder nye tanker i oss andre — og kanskje er det nettopp meningen eller kjernen i kunsten: at få oss å tenke og å reflektere over det som er livet.
Eller: Livets dans.