Jeg elsker Hammayu

Av Ansvarlig redaktør Bjønnulv Evenrud sin leder.
Fra Folk Er Folk Malo Spesial (Nr 62), 2. oktober 2019.

 Jeg elsker Hammayu Rashid, også kjent som Malo, for hans grenseløse moderlige kjærlighet.

Har du observert ham sammen med sin lille datter, eller bare vært hans gjest, så skjønner du hva jeg mener.

 I Plazaparken fortalte han meg:

Du vet Bjønnulv, at jeg blir mer og mer opptatt av den betingelsesløse kjærligheten. Ikke sånn «jeg klør deg på ryggen og du klør meg,» men den som er representert i treenigheten Maria, Jesusbarnet og Den hellige ånd. (Joda, svarte jeg, du har din egen versjon av Den hellige treenigheten!).

Jeg elsker Hammayu for hans ærlighet. 

En kveld fortalte han meg, at han som ung gutt var på nære nippet til å ta livet av en annen, én som hadde plaget han værre på den dysfunksjonelle barnevernsinstitusjonen de begge var plassert på. Med vilje. Med sine venner deler Hammayu innsiktene han får om sine egne følelsers anatomi gjennom meditasjon og kunstnerisk arbeid.

Jeg elsker Hammayu for hans fandenivoldskhet.
For hans prancksterisme. Som Hermes og Loke.

Den enes død den andres brød. For ikke å snakke om aske fra brente malerier av Madonna og Skrik, støpt inn i gipsmasker. Ikke bare for å redde Norges kulturarv – men også sine venner fra deres egen dumskap. Og da det smalt rundt Folk Er Folk sommeren 2019 lo han gledesstrålende som et lite barn. Og jeg lo med. For som Hammayu kunne tilføyet: Det hele er en en lek. Vi er i virkeligheten utenfor tid og utenfor rom. Nettopp dét er selve poenget med masken: Menneskeligheten. Dødligheten. Evigheten.

Jeg hører ekko av Rumis poesi.
Derfor elsker jeg Hammayu.

 Jeg elsker Hammayu for hans naivitet.

«Er det lov å sette 13-åringer på glattcelle i Norge?»
«Hvor lenge da,» spør jeg, like naivt tilbake.
«I 8 timer?»
You go figure!

 Jeg elsker Hammayu for hans strålende gjestfrihet. 

For hans venner: Systemansvarlige Zulfgar, som har foretatt en klasse- og kulturreise uten like, nevø Omar som er profesjonell fotograf, og den svenske kapasiteten som har skrevet og designet denne spesialutgaven av Folk Er Folk – under psevdonymet Cool Porter. For hans familieverdier. «Alt er familie, Bjønnulv, alt er dine relasjoner til dem».

For idealene han lever opp til: Faren, Mohammad som var en av de aller første pakistanske arbeidsinnvandrerne i Norge. Han inngikk et veddemål med arbeidsgiveren og vant. Isteden for å ta en bil til vrakpant kjørte han den til Kashmir, og tilbake med kone og seks barn. Med på turen var 9 måneder gamle Hammayu. Moren Kaniz, som startet den første «pakistanersjappa» i Norge. Storesøstrene, som også ble forretningskvinner. Den ene har har dekorert den gjestfrie
gr˘nerløkkaleiligheten hans med sri-yantraer og selger perlestøv til dermatologisk bevisste over hele verden.
Tenk dét.

Jeg elsker Hammayu når han blir feiret som den store kunstneren han er,

backstage på Melafestivalen av stjerner som representerer toppsjiktet av en nesten uendelig mye dypere og større tradisjon enn vår egen amerikaniserte, samtidig som norsk kunstliv nærmest har gått ham hus forbi. Selv om kuratorer og kunsthistorikere i dag nærmest faller over hverandre i iver etter å inkludere «minoriteter og glemte stemmer» i kunstrommet, er det hittil ingen som har hatt vett til å ringe den første og eneste norsk-pakistaneren som er utdannet ved Statens kunstakademi.

Marit Lange, en av Norges mest anerkjente kunsthistorikere, sa om Hammayu da han nettopp hadde startet på kunstutdannelsen i 2005: