Kunstneren Malo sitt kunstgalleri på grünerløkka i Oslo
GALLERIET I GANGEN
GRAV DER DU STÅR!
Alle ønsker seg et galleri. Alle kunstnere vill ha et sted å vise sin kunst.
Midt i Oslo. På Thorvald Meyers gate på Grünerløkka har Malo laget sitt eget. Takket være en åpensinnet huseier, fikk Malo sitt eget beskjedne museum. Lagd helt uten støtte fra hverken stat eller kommune.
Dette er en by i forvandling. Det skjer ikke bare ting i Bjørvika. Grünerløkka syder av forskjellig aktivitet.
Gull-laminerte Munch-masker
Går du utenfor, blant gravemaskiner og veiarbeidere, finner du plutselig et sted mellom Olaf Ryes Plass og Birkelunden, hvor en rekke gull-laminerte Munch-masker er satt opp på veggen. Er dette et nytt landemerke i det moderne Oslo?
Folk i Folk går inn gjennom en grønn tredør og når du kikker inn i den lange gangen ser du malerier henge langs veggene. Overalt.
Dette er GIG – Galleriet i Gangen. Dette er Malos univers. Malos historie.
“Er dette et nytt landemerke i det moderne Oslo?”
Sånn er det bare. Hvert bilde har en historie. Det er gjennom bildene du lærer kunstneren best å kjenne. Det er der du ser både hans private og kunstneriske bakgrunn. Å male blir en måte å både forstå det som har skjedd, og kanskje en måte å se fremover. Noen ganger er opplevelsen så privat at den også berører fler enn livet til den som har lagd kunstverket.
KYSSET AV MUNCH
Her henger et motiv, inspirert av Munchs Kysset. I flere fargekombinasjoner. Alle minner om hverandre, men bestandig i litt forskjellige posisjoner i hvordan de holder i hverandre, hvordankjærligheten uttrykkes.
– Kysset, sier Malo og fortsetter, det er en komposisjon hvor jeg prøver å se hvordan man kan få to former, en mann og en kvinne, til å smelte sammen på en best mulig estetisk måte. Det er ikke en direkte overføring fra Edvard Munch, men hans metode å male er noe jeg tenker på når jeg maler. Det gjelder spesielt for motivet Kysset.
FØLELSER I BILDER
Følelsesladede bilder. Romantisering av å være singel. Portrett av en venninne som døde. Frykten for uro, for det som skjer i verden. Overalt ser man en kule i bildene.
– Ja, kulen er en repetisjon i alle bildene som holder hele motivet på plass, som balanserer verket, sier Malo og forsvinner i fortellingene om de ulike motivene.
– Det her er en blanding av angstbildet med denne soppen, som kommer med uroen ved at hun ser innover landskapet
… det er noe man ser innover mot, det er noe man skal se på, noen som ser på deg. Men selv om det er uro, er det også håp, du ser flammen inni henne. Hun er transparent, hun ser mot en kule som er en helhetsform – det er håp – det er både et håpløst og et håpefullt bilde.
Folkens. Dette er nesten som du ser håpet. Ikke gi opp. Malo representerer noe annet. Noe som har vært der så lenge det har vært mennesker på denne planeten. Noe som ikke venter på at noen annen skal gjøre det for deg. En sterk naturkraft som klør i hendene til kunstneren selv.
– Der har vi mor og barn… det aller mest helligste som finns i verden er relasjonen mellom et nyfødt barn og enmor, – nærmere Gud kommer du ikke. Og her er en komposisjon av alle forskjellige religioner. Alle forskjellige meninger har en felles lenke, det er mange grener utfra samme kula. Landskap som går inn i og føder nye landskap.
NYE ØYNE
En kunstner ser på tingene rundt oss med andre, nye øyne. Ikke for at vi skal se det som han eller hun. Kun for at vi skal skjønne at det finnes andre måter å se og tenkte på.
– Kunst skal ikke gjemmes vekk. Egentlig burde det henge bilder overalt, i alle oppganger. Vi må finne nye måter og vise frem kunsten.
– Her har jeg også fått med meg elementer av Salvador Dali, en flytende klokke og den flytende tiden i vannet – vannet ser ut som en klokke.
Et barndomsmotiv kan være en veldig følelsesladet opplevelse. En 14 år gammel gutt som er forelska i bestevenninnen til kjæresten. Malo maler dem nesten som helleristninger i en kanotur.
– Ja, jeg var så fasinert av helleristninger når jeg var liten. Det var egentlig min første kunstopplevelse … jeg gikk på barnehagen og lagde en sirkel i berget utenfor …
I et annet bilde ser vi en blanding av Moder Jord og kvinnens enorme kraft. Armen mellom kvinnen og mannen er sammensmelta – han holder henne, og hun holder han. Og han holder seg til henne.
Dette er en reise i livet til en kunstner. På en bakgård på Grünerløkka i Oslo.
Vi blir stående foran et bilde av en ung mann i en døråpning, som ser på betrakteren av bildet. Malt på et lerret fra et tak som en gang falt ned i Lahore.
BENAZIR BHUTTO I MALOS SELVPORTRETT
– BBC er et selvportrett. BBC er også et pakistansk ordtak som man kan bety ”det var en gang en dame” – det er en henvisning til da jeg kom til Lahore i Pakistan etter kunstakademiet i Oslo. Jeg landet to dager før Benazir Bhutto kom. Jeg opplevde
at jeg kom fra en kald verden inn i et helvete som skjedde bak meg i kulissene. Jeg har malt kuler i bokstavene BBC – det
refererer til at Benazir ble skutt.
Og så portrettet av mannen som også ble skutt. Han som en gang kom opp med kunstnernavnet ”Malo”.
WILLIAM ELLINGSEN. SAMADHI.
– Jeg malte ikke dette bildet utfra avisbildet av William. Jeg malte utfra hva jeg følte, den følelsen jeg ville gi til ham. Nå var han opplyst, i en annen dimensjon.
Han ser nesten ut som ånden i flasken, og her på bildet er han bare blitt til ånd. De sorte flekkene er kulehull. Og lilla er mystikkens farge, for jeg skjønner ikke hvor han har endt opp hen. Det henger førti bilder på Galleriet i Gangen (GiG). Noen henger over søppeldunker. Andre sirlig i gangene. Noen direkte malt på murveggen.
Å MALE – Å FORTSTÅ OG SE FREMOVER…
Å male er en måte at forstå det som har skjedd, og kanskje en måte å se fremover. Og når vi kommer til det siste bildet der inne, The Dreamer, hvor vi ser en mannsskikkelse beskyttet i kvinnens ro, omfanget av en mor, eller av en kjæreste. Da er det nesten sånn at vi hører John Lennon synge: You May say I’m a dreamer,/ but I’m not the only one./ I hope some day you will join us,/ and the world will be as one.