The Munch Mask – a taste of art

Konfekt med 4 smaker som tolker 4 av Munchs bilder. Dette er smakskunst med nordisk særpreg, håndlaget av økologiske råvarer.

The Munch Mask kommer i to utgaver: Den ene esken består av 4 forskjellige konfektbiter som referer til hvert sitt verk av Edvard Munch, samt et lite Munch-hode i gull eller sølv. Den andre esken består av 12 biter med konfekt. Perfekt som gave til deg selv eller en god venn.

Bestill Munch-sjokoladen “The Munch Mask – a taste of art” direkte fra Meium Sjokoladefabrikk her!

Som den eneste kunstneren i verden har Munch Malo laget en skulptur som kan knyttes direkte til Edvard Munchs liv og død. Sammen med sjokolatøren Terje Løkås i Meium Sjokolade har Malo gått i Edvard Munchs fotspor og gitt hans ekspresjonistiske nordiske fargespill i tresnitt nytt liv: Edvard Munchs dødsmaske, støpt i sjokolade, malt med nordiske farger og fylt med smaker av nordisk natur. Hver av de 4 smakene representerer en kulinarisk fortolkning av et Munch-maleri: Pikene på broen, Madonna, Rød og hvit, og Dagen derpå.

Malo (Hammayu Rashid) ble født i Jammu Kashmir i 1974. Han var ni måneder gammel da han sammen med familien sin reiste den gamle Silkeveien til Europa i en Volkswagen Van. Til slutt havnet de i Norge, på Tøyen i Oslo.

Det var her han vokste opp, i en bydel som fostret norske helter som skøyteesset Kuppern Johannesen. En bydel hvor mange fra den første bølgen av pakistanske innvandrere slo seg ned, og både måtte og ønsket å jobbe hardt. Ikke først og fremst for dem selv, , men for barna deres og de påfølgende generasjoner som kunne og ville sette sitt preg på det moderne landet som het Norge.
Oppveksten på Oslo øst var preget av mange forandringer, i både familie- og bosituasjon.

I retrospekt visste Malo allerede når han var 12-13 år at han skulle inn på Kunstakademiet. Først søkte han bare for at navnet hans skulle finnes i Akademiets systemer. Året etter fikk han hjelp av venner innenfor mediebransjen til å skrive en skikkelig gjennomarbeidet søknad.

Det var nå han begynte å bli introdusert for den nye kunsten.
Den konseptuelle tenkningen.

På opptaksprøven var det noen som presenterte noe de kalte for konseptuelle arbeider.

Men Malo søkte bare med bilder. Syv malerier. Et av maleriene var av en gammel barndomsvenn fra Tøyen, William Ellingsen.

Samme Ellingsen som i 1994 gjorde seg kjent, nasjonalt og internasjonal, , da det sirkulerte et bilde av en mann på vei opp en stige, og inn i selveste Nasjonalmuseet – han og Pål Enger, det gamle fotballtalentet på Vålerenga, hadde rappet Edvard Munchs Skrik.

– Bildet het ikke «William», men ‘Samadhi’, som eren slags opplysning når du mediterer, sier Malo, og forteller historien om barndomsvennen, hvis interesse for Munch utviklet seg på en annen måte enn for Malo.

– William var en tynn og liten gutt, da vi i 1984 møttes første gang på det som den gang het Tøyen-klubben. Han var spinkel og usikker, men det var noe ved han som man bare digget. Vi ble ganske fort venner. Men han glemte navnet mitt ofte, så jeg sa til han at han kunne finne opp et navn for meg som han kunne huske, og det var slik Malo ble til.

Dette bildet var et av dem jeg senere sendte til Kunstakademiet for å komme inn … og gjorde det.
Mange mennesker med kolossal kunnskap. Den store mentoren skulle bli Germain Ngoma, den sørafrikanske verksmesteren med metall og støpning som spesialitet.

Derimot var det faktisk ikke mye interessant Malo lærte fra professorene, hvis ansikter bare skulle bli lengre og lengre.

– Jeg husker godt når Michael O’Donald fortalte om temaet for den første oppgaven: Hierarchy (hierarki) … Men, det jeg hørte var High Iraqi, og tenkte at det måtte dreie seg om Irak-krigen. High Iraqi var tema, og jeg tenkte at det hadde sikkert noe med Saddam Hussein å gjøre.

Så jeg lagde en collage i Photoshop av en stor marihuana-plante med Saddam foran, med sigar og gevær. Høy iraker.

Det skulle ikke ta lang tid før Malo satte humøret til O’Donald på prøve igjen. En dag oppsøkte han sin professor og ville presentere sitt nye konseptuelle kunstprosjekt. Malo viste frem noen gipsmasker av hodet til Edvard Munch. Videre fortalte han professoren at asken fra de brente maleriene Madonna og Skrik var iblandet gipsen som maskene var laget av. Noen uker før hadde disse maleriene blitt stjålet fra Munchmuseet på Tøyen, og det var nå allment kjent at dette tyveriet var koplet til norgeshistoriens største ran, NOKAS-kuppet i Stavanger.

O’Donald fikk seg sikkert et sjokk. Han bad i hvert fall Malo glemme alt og forsvinne ut fra rommet.

Malo gav seg ikke. Han kontaktet den nye ‘sjefen’ for hele Akademiet, dekanen Ståle Stenslie, som valgte en annen strategi og satte Malo i kontakt med en journalist fra Dagens Næringsliv.

Kort tid etter kunne avisen fortelle om kunststudenten Hammayu Rashid som hevdet at maleriene Skrik og Madonna var brent. I Dagen Næringsliv skrev Eskil Engdahl og Åge Winge stuntet.

Nå braket helvetet løs, med et mangfold av reaksjoner som spriket i alle retninger. På Frokost-TV knuste kunstkritikeren Tommy Sørbø Malos gipsavstøpning av Edvard Munch. Med et balltre. På direkten! Han sa handlingen var kunst. Det var en videreføring av Malos installasjon, kanskje i en mer satirisk betydning. ”Dette er et eksempel på at når kunsten går inn i virkeligheten; når det ikke er mulig å skille mellom etikk og estetikk… ”Alt” blir kunst, det finnes ingen grenser for hva som er kunst”, sa Sørbø.

Alle var ikke enige med Sørbø. Kunsthøgskolens rektor, Peter Butenschøn, betraktet det hele kun som et vellykket PR-stunt. Kunst-filosof og 1. amanuensis, Lars Svendsen, kom til Malos forsvar i programmet NRK Kulturnytt.

Opprinnelig skulle Malos kunstprosjekt «Asken etter Skrik og Madonna» bare være åpen i tolv timer. Men når journalisten fra Aftenposten møtte ham i akademiets lokaler var dørene fortsatt åpne for besøkende.

Og selv om 200-300 gipsmasker av Munchs ansikt allerede var vekke, fantes det fortsatt mange igjen. Malo gav dem ut gratis, og de som var igjen lå sirlig plassert ved siden av hverandre rundt omkring på gulvet. Mønsteret skulle symbolisere en gravplass for å gi publikum følelsen av hvordan det er å miste det aller viktigste i livet.

Husk dette: kunstnere ser muligheter hvor andre ser helt alminnelige ting. Malo hadde nå skapt en konseptuell kunstutstilling og samtidig slengt ut flere brannfakler.
”Revolusjonen starter fredag 23.55 på SKA, skulptursalen. Gjør dere klare for tidenes siste kunstepoke. Maloismen vil komme til live og forandre all kunst …»

Dette er ikke kunst. Det er en ny kunstepoke som heter Maloismen, og den består av fire punkter:
1) Nullstill kunstens pengeverdi.
2) Folk må forberede seg på kapitalismens fall.
3) All form for copyright vil bli opphevet.
4) Totalt fokus på menneskets siste verdi, nestekjærligheten.”

Aftenposten sendte over en journalist for å stille det spørsmålet alle ville ha svaret på: Var alle maskene laget med aske fra de brente maleriene?

Saken var den, at han allerede dager før Aftenposten kom på visitt, hadde vært i kontakt med politiet. Han hadde dratt ned til politistasjonen på Grønland, og lagt kortene på bordet: Dette var et konseptuelt kunststunt. Den tjenestegjørende politiinspektøren satte pris på den unge kunststudentens redelighet.

Etter dette utviklet det seg til brukskunst
Brukskunst var det nye konseptet. Kunst som kan brukes. Kunst som kan bli brukt.

Han begynte med å skape et Munchbrød, som ble lansert som et kunstprosjekt på Åpent Bakeri i Oslo. Men det var bare begynnelsen, for i løpet av de siste ni årene har forskjellige kunstneriske uttrykk og tolkninger av Edvard Munchs byste på Vestre Gravlund kommet på løpende bånd:
Kjøleskap-magnet, lyspære, viskelær, såpe, datamus, dørhåndtak, stearinlys, stresspute, fruktfat, askebeger, serveringsfat, rundstykker, brød, kake, skje, ring, øredobber, mansjettknapper, beltespenne, pins, brevvekt, fargestifter, akvarellfarger, mobiltelefon, Munch-valuta. Munch-mynt, voks, parfymeflaske, kompass, lasermåler, blyantspisser, dåpsgave, pissoar, badekar, peiskuber, isbiter, godteri, potetgull, førstehjelpspakke, dekor. sjakkbrikker, knapper, tyggegummi, lommelykt, dusjhåndtak, piller, is, vinflaske, nøkkelknippe, luftrenser, pute, og Dagens brød.

Malo ble besatt av Munchmasken. Han så muligheter i Munch sitt ansikt.
Malo så Munch overalt. I viskelær, dørhåndtak, fruktfat, og i lyspærer — han kalte det brukskunst. Konseptuell brukskunst.

— Det var det metaforiske uttrykket jeg var ute etter. Jeg begynte med et brød og tenkte mest bare på detaljene rundt det. Jeg ønsket å skape et kunstverk som hadde mening i hvert ledd. Det er masken til Munch, det er noe å «munch on», noe å tygge på. Jeg var veldig bevisst på hvordan det skulle lages — det skulle være økologisk og smake godt for både kropp og sjel.

Oppskriften til brødet var hentet fra Bibelen: Esekiel-brødet. Vekten til brødet prøvde jeg å få opp til sidenummeret i Bibelen, hvor brødet er nevnt.

— Tanken var at brødet skulle skape mening på flere nivåer. Og det ga meg en retning å tenke — hva mer kan jeg skape metaforisk? Det er både veldig abstrakt, og veldig enkelt.

Konseptet er masken, men alle assosiasjonene åpner opp for nye tanker.
— Metaforisk?
— For eksempel viskelær i form av en Munchmaske.
For meg er det veldig metaforisk at du bruker ansiktet til Edvard Munch for å viske bort ditt (eget) kunstverk med hjelp av et kunsthistorisk ansikt. Det skaper en metafor, et bilde, i mitt hode, at du samtidig fjerner ditt eget verk og historiens verk.
— Såpe er metaforisk. Du blir ren. Stearinlys, du brenner opp historien — og det er en voksfigur. Og en lyspære, vekker ikke den mange interessante assosiasjoner?

— Og ikke minst, mitt store prosjekt etter Munchbrødet, sjokoladen. Jeg tenkte konkret på hvordan man skal treffe og bevege folks hjerter. Bokstavelig talt.

Kunst er noe som skal få oss andre dødelige til å se livet med andre briller. – Til å begynne med ønsket jeg å lage en kvalitetssjokolade, med smak og motiver fra Edvard Munchs bilder: fra lys til mørk sjokolade, og bak det lå det også en symbolsk og en metaforisk tanke.

Madonna, Pikene på broen og Dagen derpå var noen av bildene jeg hadde tenkt på. Ideen om at smakene var hentet fra motiver fra forskjellige Munch-malerier skapte på alle måter en kjempestor variasjon og mange muligheter.

– Jeg prøvde lenge å finne eventuelle samarbeidspartnere. De fleste var meget positivt innstilt og ønsket å bidra, men jeg søkte kun kvalitet og originalitet.

Malo ønsket egentlig å fortsette samarbeidet med Åpent Bakeri, etter brødlanseringen i Oslo, men de hadde ikke kapasitet — det var flere faktorer rundt produksjonen som rett og slett ville bli for vanskelig over lengre tid.

Malo fortsatte å lete etter andre samarbeidspartnere, og av ren tilfeldighet dukket det opp en liten uanselig sjokoladefabrikk oppe i Trøndelag som innfridde alle forventninger.

Den het Meium og hadde vunnet priser for sin økologiske sjokolade med smak fra norsk natur. Og logoen deres var en fantastisk M, dette var noe symbolsk for meg.

– Det hele virket som et tegn fra himmelen. Jeg sendte en e-post. De kontaktet meg på mobilen og vi fant en kjempefin tone. Men det aller største underet skjedde når jeg fikk prøvesmake sjokoladen til Meium. Jeg trodde ikke mine egne smaksløker. Jeg fikk tårer i øynene av lykke og glede over at noen kunne lage en så god sjokolade.

Hvis det var metaforer og assosiasjoner Malo var på jakt etter så var sjokolade en gullgruve. Og Terje Løkås på Meium sjokoladefabrikk var litt av en sjokolademystiker. Han tenkte ikke bare på smaken, men også på den videre betydningen av sjokoladen og dens direkte påvirkning på kroppen.

For at dette skal bli et kunstverk, og ikke bare en sjokolade, er det selve tanken bak og menneskers reaksjon på gjenstanden som betyr noe. Og derfor er kunstverket ikke bare en fysisk gjenstand, men også et «kommunikasjonsverk».

Det dreier seg på en måte om sjokoladen som en forbruksvare, men også sjokoladen som et kunstverk, dens symbolske betydning, hensikt, dilemma og bruk i en global sammenheng, i alle fall sett gjennom Malos øyne, og hans konseptuelle tenkning.

Under innspilling av filmprosjektet til rap-duoen Karpe, hvor Malo var statist, møtte han Raymond K. Johansen. Johansen er Art Director og hadde ansvar for storyboards til filmprosjektet. De fant raskt tonen, og sammen med Terje Løkås startet de et samarbeid om videre utvikling av bla. Pakningsdesignet til Munch-sjokoladen.

Og i Februar 2023 er Munch-sjokoladen klar for verden. Mange års reise for prosjektet har landet i et kunstkonsept uten sidestykke i verden; håndlaget smakskunst i form av økologisk sjokolade basert på dødsmasken til Edvard Munch.

The Munch Mask – a taste of art.
Velbekomme.